Arkitektnytt

På det tidspunkt Afag ble med i samtalene, var det en klar målsetting om å etablere én ny felles organisasjon, og NAL lot det skinne gjennom at det fra deres side var en forutsetning at Afag måtte være med videre. I utgangspunktet skulle fire organisasjoner legges ned og én ny dannes. Vi startet samtalene med høye forhåpninger og utredet våre visjoner i en nærmest euforisk tilstand. Da NLA i mars 2014 sa nei, forstod vi at ikke alle delte vår begeistring. Når toneangivende stemmer i NAL (OAF) tok til orde for å si nei til å ha med Afag, ble premissene for samtalene betydelig endret. At Afag ikke kunne godta et frivillig fagforeningsmedlemskap, var ingen overraskelse for styringsgruppen, men ble en brekkstang for å få oss ut når NAL og NIL spilte dette inn som en (ny) forutsetning. 
 

Vi mener at Afag spilte med helt åpne kort gjennom hele prosessen. Vi hadde ingen skjult agenda, mens NAL unnlot å vise sentrale kort:

• Lokallagenes autonomi
• NALs økonomi

I tillegg undervurderte tydeligvis NAL styrken i motstanden og hvor lett få personer eller mindre grupper kunne kontrollere hele NALs representantskap. (Eventuelt  undervurderte man hvor raskt det var for 

motstanderne av et Norges Arkitekter med Afag å mobilisere).
 

Prosessen har vist at de toneangivende (og derfor i praksis bestemmende) medlemmene i NAL prinsipielt er imot en integrert organisasjon hvor fagforeningstilknytning er en naturlig del, og i virkeligheten er imot at Afag skal inngå i en samlet organisasjon. En «frivillig fagforeningskontingent/medlemskap» vil jo i praksis bety at Afag opprettholdes på siden av det som så ut til å bli et utvidet NAL.
 

NALs motstand mot å diskutere skillet mellom medlemsorganisasjon og kommersielle aktiviteter i løpet av perioden Afag deltok, er på mange måter en annen side av samme sak: «kunder» og ikke «medlemmer» blir det viktige. En fagforening har fortsatt medlemmer, ikke kunder.
 

Helt fra starten tok NAL en ledende rolle i arbeidet, og satte også en stram tidsplan for arbeidet. En utfordring og et problem var i tillegg at NAL fikk knesatt at prosessen skulle være konsensusbasert, og at det ikke skulle være forhandlinger. Noen av problemstillingene som kom fram, var opplagt av en slik karakter at kun forhandlinger kunne ha løst dem. En annen utfordring ble at «konsensus» i praksis betydde «flertall» (og da ofte de andre mot Afag).
 

I stor grad ble prosessen i Sverige lagt til grunn for arbeidet, og en la opp til en tilsvarende prosess med et grunnlagsdokument, en midtveisrapport og en sluttrapport. Deres prinsipp om enhetlig medlemskap ble derimot ikke tillagt avgjørende betydning.
 

Det virker som en gjennom nesten hele prosessen fram til utarbeidelse av sluttrapporten behendig unngikk å diskutere spørsmål som kunne skape konflikt mellom organisasjonene. Dette tilslørte en rekke potensielle konflikter, som dermed ikke ble gjennomdrøftet og heller ikke funnet felles svar på.

Utarbeidelsen av sluttrapporten fikk fram mange av disse potensielle konfliktene og interessemotsetningene, men her maktet man igjen gjennom kompromisser og runde formuleringer å utsette disse til man skulle lage et beslutningsgrunnlag.
 

Når en rekke toneangivende NAL-medlemmer så «våkner» 14 dager før NALs representantskapsmøte, er det veldig lett å påpeke svakheter, uklarheter eller feil i sluttrapporten. NALs manglede avklaringer med sine lokalforeninger, som er selvstendige organisasjoner der NAL ikke har noen instruksjonsmyndighet, bar ved til bålet.
 

Det ble ikke mulig for NAL å stå ved sluttrapporten, og det krevdes «justeringer» som i praksis var en total endring av alle sentrale spørsmål eller forutsetninger. 
 

Når Afag krever bedre tid for å utrede disse spørsmålene, blir dette avvist av de to andre gjenværende organisasjonene, det samme blir ønsket om å utvide styringsgruppen til to personer fra hver forening. Resultatet blir ganske raskt at Afag innså at det er umulig å få til én, integrert organisasjon. Afag går derfor ut av prosessen når NALs president spør om Afag ikke kan gå inn for et prinsipp om frivillig fagforeningsmedlemskap (for da kan det være mulig å få omvendt mange av fagforenings-

skeptikerne). Dette var et brudd på samarbeidets grunnleggende ide om et enhetlig medlemskap, noe som lå til grunn gjennom hele prosessen. 
 

Prosessen er nå gjenopptatt og videreføres av de tre opprinnelige organisasjonene. Dette er noe helt annet enn det Afag ble med på. 
 

Nå er det snakk om en prosess for å forene tre fagideelle organisasjoner, og ikke å skape én felles integrert organisasjon for landets arkitekter.
 

Afag vil på prinsipielt grunnlag hilse en ny felles fagideell arkitektorganisasjon velkommen og håper at de siste års entusiastiske og hyggelige samarbeide kan fortsette. Fortsatt vil ingen representere alle norske arkitekter. At vi er få arkitekter, må vi kunne leve med, men vi gikk glipp av muligheten til å representere alle arkitektene i Norge på alle arenaer.
 

Utfordringen må nå være å finne grunnlag for samarbeid og ikke se på hverandre som konkurrenter.  

Bent Aaby, Styreleder AFAG og Geir Sør-Reime OG Nestleder AFAG