Riksantikvarens ja til fasadebevaring på fem murbygninger i Kristiansand sentrum viser dyp mistro til vår egen tids evne til å skape gode bygningsmiljøer, skriver forhenværende byantikvar i Oslo, sivilarkitekt Hans Jacob Hansteen.
I god arkitektur og gode bygningsmiljøer finner vi strukturell sammenheng mellom bygningers og miljøers indre og ytre, mellom interiør og eksteriør, mellom innhold og form. Selv om funksjonalismens tese om at form følger funksjon ikke er entydig gyldig, er det neppe tvil om at funksjon følger form. Formen begrenser handlinger og oppfatning av fysisk handlingsrom. Fattbar struktur har derfor vesentlig betydning for orienteringen i og bruken av fysisk miljø, om vi orienterer oss med selvfølgelighet, som når strukturell sammenheng og tydelighet er til stede, eller mer anstrengende må gå intellektuelt og analytisk til verks.
I den postmoderne verden forsøkte man, blant annet, å bryte ned strukturelle sammenhenger som var overlevert gjennom århundrer, sist i den funksjonelle modernismen, og lyktes til dels. Nedbrytningen har også satt spor i kulturminnevernet for eksempel som ren fasadebevaring. Nå gjør Riksantikvaren det til offisiell politikk.
I en kronikk med tittelen «Riv den gamle skiten?» på Riksantikvarens nyhetssider 15.01.2016 formulerer Jørn Holme det slik:
«I Kristiansand sentrum var det nylig foreslått rivning av fem murbygninger fra 1800-tallet. Riksantikvaren gikk til innsigelse mot planene, og nå har vi fremforhandlet en ny løsning med utbygger og kommunen. I dette tilfellet var det ikke nødvendig å bevare hele bygningene, men sikre fasadene og taket ut mot gaten. Dette er en løsning som er god for alle parter. Etter vår vurdering ville rivning av de gamle bygningene ødelegge de bymiljøkvalitetene som trekker publikum til Kristiansand sentrum, og som gir byen et konkurransefortrinn versus kjøpesentrene. Fasadene er byrommets vegger. Skal vi skape trivsel samtidig som byene skal tilføres nye aktiviteter, må vi benytte hele paletten av muligheter hva vern angår, fra ren fasadebevaring til strengeste fredning.»
Ren fasadebevaring gjøres slik til en del av Riksantikvarens vernestrategi.
Dette viser dyp mistro til vår egen tids evne til å skape gode bygningsmiljøer. Trolig overvurderes også betydningen av småskala fasader for trivsel sammenlignet med mangfold av småskala virksomheter som kan ha like stor, kanskje større, og avgjørende betydning. En historiserende småskala fasaderekke som skjuler moderne storskala virksomhet blir bokstavelig talt en maskerade, et evig karneval hvor vi forsøker å skjule hva vårt samfunn egentlig er.
Å begrense definisjonen av byrom til gater og offentlige plasser er bokstavelig talt en overflatisk betraktning. Kvartalers indre med blandinger av det private, halvoffentlige og offentlige er også i høy grad, og ofte intime, byrom som åpner for variert bruk. Når hele kvartaler som i Kristiansand samles i ett eierskap og bygges ut til kjøpesenter under ett, blir kvartalets indre et mer eller mindre storskala, privatisert byrom. Når så fasadebevaringen der omfatter fire små, forholdsvis ordinære murgårder fra sent 1800-tall, som tillates påbygget med en etasje – og en av dem sågar rives for deretter å «rekonstrueres» med tillegg av en etasje – blir det lite materielt kulturminne tilbake. Så vel kulturhistorisk som sosial, funksjonell og ressursmessig betydning av vernetiltaket blir helt marginal. Jeg kan ikke se at denne løsningen har det tungtveiende kulturminnefaglige grunnlag som kan begrunne nødløsninger, hva fasadebevaring til en hver tid må være, i de sjeldne, eksepsjonelle tilfellene hvor umistelige kulturminneverdier står i fare.
Riksantikvarens iver etter å være fremskrittsvennlig synes slik å føre til inflasjon i lavkvalitets vern: Det er absurd, grensende til pervertering av begrepet kulturminnevern, å verne partielle bilder av struktur på bekostning av strukturen.