Arkitektnytt

Skippergata 22-24 er ikke bebyggelse det finnes mye av i Oslo, slik Landmark vil ha det til. Dette er bygninger som utgjør selve kjernen i Kvadraturen, Oslos egentlige gamleby. Disse bygningnene i Skippergata representerer både arkitekturutviklingen og den mangfoldige aktiviteten vi vil ha tilbake i Kvadraturen.

 

La oss starte med Skippergata 22, Tjerslandgården, en markant hjørnegård fra 1888 i tre etasjer. Anlegget består av en forretningsgård mot gaten og et sammenbygget lagerhus mot bakgård fra samme tid. Bygningen er godt bevart med rikt utstyrte fasader mot to gater og et karakteristisk gavlmotiv på hjørnet. Bygårdens betydning som del av forretningsgårds-utviklingen i Kvadraturen i de siste tiårene av 1800-tallet er synliggjort gjennom reguleringen til spesialområde bevaring. Her er det ingen grunn til å fravike bestemmelsene.

 

Ved siden av ligger Skippergata 24, en bolig- og forretningsgård oppført i 1879 for sadelmaker Hansen i klassisistisk stil. Den er oppført på Byantikvarens Gul liste, og tilhører en tradisjonell bygningstype i Kvadraturen: kombinasjonen av bolig, verksted og butikk. Nettopp denne funksjonsblandingen ønsker vi oss tilbake i området. Bygningen har høy verdi i seg selv og som del av det helhetlige miljøet og bør derfor også reguleres til bevaring.

 

Aspelin Ramm ønsker altså å rive umistelige bygninger og tilføye nybygg som bryter sterkt med omgivelsenes skala.

 

Ikke siden tiden da disse byggene ble reist har Oslo sentrum vært under sterkere transformasjon og utbygging enn nå. Det er viktigere enn noen gang å ta vare på Oslos historiske karakter, og sikre at noen områder tilbyr et annet miljø og andre opplevelser enn de nybygde områdene.

 

Noe som gjør dette området enda viktigere nå, er reduksjonen av antallet områder med nasjonale verneinteresser i Oslo fra 49 til 21, et resultat av meklingen mellom Riksantikvaren og Oslo kommune i 2015. Kvadraturen er ett av disse 21 områdene, og det er en liten bydel. Om vi holder Akershus festning utenfor, er den ikke større enn Filipstad og mindre enn Frognerparken.

 

Kommuneplanen innebærer altså at en langt større andel av byen innenfor Ring 2 ikke har det samme vernet som før, og åpner dermed for at vi risikerer mere rivning enn tidligere og sterk transformasjon av bevaringsverdig bebyggelse. Hva betyr det i praksis? Det betyr at man skal være fast i håndhevelsen av planverket i Kvadraturen for å ivareta de erkjente nasjonale verneinteressene. Å dispensere her, vil gi risiko for store endringer de fleste steder i byen som er omfattet av vern. Det ville gi stor grunn til bekymring.

 

Aspelin Ramm har nå fremmet et planforslag som overstiger tålegrensen i Kvadraturen på svært mange punkter. I stedet for å ta inn over seg prosjektets svakheter skyter de på Byantikvaren. Det er påfallende at utbygger i denne saken har beveget seg stadig lenger i retning av å ødelegge kulturminneverdiene. Normalt opplever vi en positiv utvikling av forståelsen for kulturminneverdiene i løpet av prosessen.

 

Byantikvaren har vært åpne for en tilrettelegging av ny bruk, rivning av en bakgårdsbygning og endringer i bakgården for å kunne ta i bruk deler av anlegget til boliger. Vi har også vært åpne for hulltaking i lager-delen for å kunne få lys ned i bygningsmassen. Det er allerede gitt tillatelse til endringer i kjelleren,slik at dette arealet i dag brukes til kontorformål.

 

Det som skal til for å få nytt liv i Kvadraturen er ikke høyere utnyttelse, men endret bruk. Det er det Byantikvaren mener når vi sier at Kvadraturen er ferdig utbygget. Området utgjør byens tetteste struktur med svært små gårdsrom og høy utnyttelse. Ytterligere fortetting vil forsterke dette problemet. Det er feil medisin når utbyggerne tar på seg den grønne kappen og snakker om fortetting som et ubetinget miljøgode og nøkkelen til mere byliv. I Stor-Oslo er det innbyggere nok til å kunne ta i bruk Kvadraturen som kan bli en svært attraktiv bydel med kultur- og uteliv, forutsatt at ikke særpreget og miljøkvalitetene søles bort.