Debatt
Å skyte på pianister
Jan Carlsen
21. desember 2006
De saklige kommentarene på arkitektnytt.no 19.12. fra redaktørene i Byggekunst og Arkitektnytt, Ingerid Helsing Almaas og Bente Sand, i forbindelse med min artikkel ”Arkitekter og røvere i Barcodeby” i Dagens Næringsliv (14.12), fikk meg straks til å innse at jeg hadde formulert meg slik at budskapet kunne misforstås. Derfor dette beklagende svar.
Allerede med den Thorbjørn Egner-alluderende tittelen ”Arkitekter og røvere…” ville jeg presisere at arkitektstanden ikke var skyteskiven i min Barcode-kritikk, og overfor DN-redaktøren ba jeg innstendig om at de ikke måtte stryke denne siste setningen: ”Å legge all skyld på arkitektene, blir å skyte på pianisten. Her er det den allmektige, men usynlige komponisten vi ønsker å rette søkelyset mot.”
Hovedbudskapet i artikkelen var jo kravet om at ”de ansvarlige myndigheter nedsetter en uhildet granskingskommisjon som lager en maktutredning, slik at vi kan ta stilling til det diffuse rollespillet som pågår under tåketeppet som har lagt seg over utbyggingen av Fjorby-Oslo”.
Men åpningsavsnittet mitt var uklart og villedende: ”Hvorfor glimrer Norske Arkitekters Landsforbund og Oslo Arkitektforening med sitt fravær i debatten om Barcode-høyhusene i Bjørvika, dette malplasserte Lille-Manhattan som møtes med en proteststorm uten sidestykke i etterkrigstidens byplanlegging?” Som Almaas og Sand påviser, har Barcode-prosjektet ”vært omtalt en rekke ganger i begge tidsskrifter”, bl.a. i Byggekunst 3/06 hvor ”både deler av planen og hovedgrepet kritiseres inngående”.
Dette burde jeg selvsagt ha konstatert i DN, skribenten i meg var for rask på avtrekkeren, jeg begikk en arkitekturjournalistisk blunder. Redaksjonene forsøkte å dra i gang diskusjonen, men det store flertallet av hovedstadens arkitekter gikk stille i dørene i denne offentlige meningsutveksling.
Angående uttrykket ”pinlig taushet” så henviste jeg ikke til Barcode-diskursen, men til den kjensgjerning at ”den presumptivt humanistiske yrkesgruppen arkitekter, som jeg selv tilhører, stilltiende bevitner at Plan- og bygningsetaten (PBE) vingeklippes faglig av bybyggingens mektigste aktører, offentlige og private, en pinlig taushet som ikke bare gjenspeiles i dagspressen, men også preger standens egne tidskrifter”. Og her mener jeg at jeg har mitt på det ærend på det tørre: Vi burde – som jeg har gjort i en rekke artikler dette år og tidligere – forlange at PBE får tilbake navnet Oslo byplankontor og styrkes som – ja, nettopp det: et oppegående og kreativt byplankontor.
Til slutt vil jeg si at det gleder meg at OAFs neste styre nå vil satse på en mer samfunnsorientert virksomhet, i tillegg til den rent faglige, og at NALs representantskapsmøte i desember – som Bente Sand siterer i lederen i Arkitektnytt 11/06 - ønsker å påpeke at arkitektenes ”rolle og ansvar i samfunnet er den eneste bærekraftige motivasjon for den enkelte arkitekt til å være medlem av NAL” samt at landsstyret likeledes fikk i oppdrag å ”iverksette endringer innenfor NALs virksomhetsområder og organisasjon for å styrke utadrettet virksomhet og utvikle organisasjonen”.
At vår profesjons faglige alburom og yrkesetiske integritet trues av et stadig mer markedsstyrt samfunnssystem, er vel det største ubehaget standen opplever i sin daglige dont ved tegnebordet.
Hovedbudskapet i artikkelen var jo kravet om at ”de ansvarlige myndigheter nedsetter en uhildet granskingskommisjon som lager en maktutredning, slik at vi kan ta stilling til det diffuse rollespillet som pågår under tåketeppet som har lagt seg over utbyggingen av Fjorby-Oslo”.
Men åpningsavsnittet mitt var uklart og villedende: ”Hvorfor glimrer Norske Arkitekters Landsforbund og Oslo Arkitektforening med sitt fravær i debatten om Barcode-høyhusene i Bjørvika, dette malplasserte Lille-Manhattan som møtes med en proteststorm uten sidestykke i etterkrigstidens byplanlegging?” Som Almaas og Sand påviser, har Barcode-prosjektet ”vært omtalt en rekke ganger i begge tidsskrifter”, bl.a. i Byggekunst 3/06 hvor ”både deler av planen og hovedgrepet kritiseres inngående”.
Dette burde jeg selvsagt ha konstatert i DN, skribenten i meg var for rask på avtrekkeren, jeg begikk en arkitekturjournalistisk blunder. Redaksjonene forsøkte å dra i gang diskusjonen, men det store flertallet av hovedstadens arkitekter gikk stille i dørene i denne offentlige meningsutveksling.
Angående uttrykket ”pinlig taushet” så henviste jeg ikke til Barcode-diskursen, men til den kjensgjerning at ”den presumptivt humanistiske yrkesgruppen arkitekter, som jeg selv tilhører, stilltiende bevitner at Plan- og bygningsetaten (PBE) vingeklippes faglig av bybyggingens mektigste aktører, offentlige og private, en pinlig taushet som ikke bare gjenspeiles i dagspressen, men også preger standens egne tidskrifter”. Og her mener jeg at jeg har mitt på det ærend på det tørre: Vi burde – som jeg har gjort i en rekke artikler dette år og tidligere – forlange at PBE får tilbake navnet Oslo byplankontor og styrkes som – ja, nettopp det: et oppegående og kreativt byplankontor.
Til slutt vil jeg si at det gleder meg at OAFs neste styre nå vil satse på en mer samfunnsorientert virksomhet, i tillegg til den rent faglige, og at NALs representantskapsmøte i desember – som Bente Sand siterer i lederen i Arkitektnytt 11/06 - ønsker å påpeke at arkitektenes ”rolle og ansvar i samfunnet er den eneste bærekraftige motivasjon for den enkelte arkitekt til å være medlem av NAL” samt at landsstyret likeledes fikk i oppdrag å ”iverksette endringer innenfor NALs virksomhetsområder og organisasjon for å styrke utadrettet virksomhet og utvikle organisasjonen”.
At vår profesjons faglige alburom og yrkesetiske integritet trues av et stadig mer markedsstyrt samfunnssystem, er vel det største ubehaget standen opplever i sin daglige dont ved tegnebordet.