Å møte fremtiden med en gris på balkongen
I år har jeg vært med på to konkurranser om arealplanlegging hvor målet har vært en tallfestet reduksjon av klimagassutslipp per innbygger. Etter å ha brukt min kløkt og min kunnskap om bærekraftig arkitektur til å redusere energibruken til oppvarming, utstyr og belysning til det ytterste, og etter å ha fått alle innbyggerne over på sykkel og offentlig transport, er jeg nødt til å gå hardere til verks for å nå de ambisiøse målene.
Jeg satser på to strategier for hvordan klimagassutslippene kan reduseres maksimalt. Den ene er å produsere strøm lokalt basert på fornybare energikilder. Den andre er å redusere husholdningenes indirekte utslipp, for eksempel fra produksjon av mat og varer. For å gjøre teori om til praksis, forsøker jeg å eksperimentere innenfor min egen husholdning og undersøke om strategiene holder mål.
Lokal strømproduksjon kan foregå på ulike måter. Jeg så en gang et tv-program fra England hvor en vanlig familie ble filmet hjemme hos seg selv. Uten at de visste om det, var huset deres blitt frakoblet strømnettet og koblet opp til et anlegg drevet av 50 syklister som skulle forsyne dem med strøm gjennom dagen. Hvis jeg husker riktig, gikk alt bra helt til faren skrudde på ovnen mens moren fortsatt var i dusjen og ungene spilte dataspill. Med mindre jeg kan overbevise andre enn mine nærmeste familiemedlemmer til å være med på et slikt prosjekt, er vi for få til å sykle oss til strøm i hverdagen. Selv om jeg ville spart penger på unødvendig treningsstudiomedlemskap og kommet i super form helt gratis, er det neppe gjennomførbart. Jeg skal heller huske å nevne montering av solcellepaneler på fasaden for styret i borettslaget.
Jeg penser fokuset over på lokal matvareproduksjon. Ventelisten på en parsellhage i nabolaget viser seg å være lang, minst tre års ventetid. Jeg tror naboene i borettslaget vil reagere hvis jeg begynner å dyrke grønnsaker på den grønne flekken utenfor trappeoppgangen, jeg får heller satse på innedørs produksjon, og balkongen, så klart. Tomatplanter kan vi ha i stuen, og gris og høner kan få plass på balkongen. Da mangler jeg bare bønner for å kunne servere en herlig full engelsk frokost.
Når det gjelder produksjon av varer, er jeg usikker på hvor langt jeg vil komme med hjemmeproduksjon. Jeg er ikke god til å sy eller strikke, men sløyd hadde jeg på skolen, så jeg skal nok klare å spikre sammen et bord eller en seng. En datamaskin, en kulepenn, eller en kaffetrakter derimot har jeg mindre tro på at jeg kan lage. Prinsippet bak dem skjønner jeg, jeg har til og med byttet en hard-drive en gang, men å bygge fra scratch, nei det vil jeg slite med.
Aaaargh! Disse klimamålene som jeg så gjerne vil nå! På papiret er det mulig, men når jeg selv skal forsøke å gjennomføre det, blir det vanskeligere. Jeg får sette på litt mer kaffe, slå på varmen og fyre opp datamaskinen. På tide å komme videre med prosjektering av den perfekte klimanøytrale bydelen der alle klimaregnskap går i pluss og husholdningene lever lysegrønne, lykkelige liv. ?