Arkitektnytt

I et japansk vertshus, i en masailandsby, i et stråhus på pæler med plaskende barn rundt omring, i en firemannsbolig i «byggebeltet» i Trondheim, i en iglo, i et telt i ørkenen, i en oase i Atlasfjellene, i et gammelt kloster i Spania, ved sjøkanten i et bittelite hus på en gresk øy, i det lille klosteret Kaisariani et lite stykke utenfor Athen, i en kjølig hage i en av Casablancas bakgater?

Alt det, men ikke i de dødens steder som er tegnet – jeg understreker tegnet – av Charles Jencks' favoritter. De er dødens bygninger. Den tidsskriftpopulære arkitekturens dødens bygninger.Gud fri og bevare meg vel. (Om det ikke var slik at man er agnostiker som tenderer mot ateisme og søker befrielse og bevarelse på andre vis.) Trist, trist, når tidsskriftarkitekturen skal ta hånd om døende.

«En sømløs folder i stål som omfatter og beskytter.» Tenker noen på dusjer og Zyklon B? «Bak parkeringsplassen lå et uberørt område som åpnet seg mot et stup.» Vville det være tillatt å kaste seg utfor? Hva er det arkitekturen har blitt til? Egenrealisering, selvhevdelse, annerledeshet, «meg og mitt», å bli publisert, å være stjerne? Tenker usøkt på Damien Hirsch' ku i glassboks. Det vekker stor oppsikt.

Men er det det våre bygninger skal gjøre? Og skal de som er døende, leve sine siste dager i våre bemerkelsesverdigheter? Det er ingen grunn til å tro man ikke kan få hjelp den siste tiden av sitt liv uten at man skal utånde i noe så menneskefjernt og selvsentrert skapende som dette.Jeg er opprørt over den menneskefjerne «skapingen» og det oppmerksomhetsjaget disse bygningene representerer, på bekostning av de menneskene som skal være der.