Arkitektnytt

Det er formen på samarbeidet det er uenighet om blant medlemmene i NLA. Og når NAL-president Kim Skaara sier at «Her har 169 negative landskapsarkitekter avgjort skjebnen for 6000 medlemmer» er dette en påstand som nettopp skaper den avstanden årsmøtet i NLA var svært opptatt av å bekjempe. Skaara er selvsagt i sin fulle rett til å være skuffet over resultatet, men å spissformulere og konstruere en avstand som ikke eksisterer, bør vi jobbe for å unngå heretter.

 

Landskapsarkitektene har felles mål om gode faglig forum og å være et synlig fagmiljø, - for å representere en tydelig stemme i samfunnsdebatten. Så viser avstemmingen i årsmøtet 18. april at det er uenighet om virkemidlene for å nå disse målene. Slik jeg har oppfattet debatten i NLA helt siden årsmøtet 2014, og nå i forkant og under årsmøtet 2015, er landskapsarkitektene veldig usikre på hvordan de skal forholde seg til spørsmålet om sammenslåing. På den ene siden er det et sterkt ønske om å si ja til et helt naturlig og opplagt samarbeid og fellesskap med tilstøtende profesjoner. På den andre siden opplever mange landskapsarkitekter at premissene for et fullstendig forpliktende samarbeid ikke er gode nok.

 

For mange landskapsarkitekter er det stor usikkerhet om hvor godt landskapsfaget blir representert nå beslutningsgrunnlaget (prospektet for ny, felles organisasjon) viser at det kun er sikret én representant i styret. Utover dette gis det ikke noen garanti for fordelingen av de 29 mandatene til generalforsamlingen (representantskapet). I praksis kan dette bety at det blir vanskelig og få til en fordeling av mandater som gjenspeiler medlemsmassen. Dette gir et dårlig utgangspunkt for representasjon av en mangslungen yrkesgruppe som landskapsarkitektene er. Det er et stort spenn mellom landskapsarkitekters ulike virkeområder og interessefelt, og det vil bli vanskelig å gjenspeile dette i en medlemsorganisasjon der sannsynligheten er stor for at det blir få landskapsarkitekter med beslutningsmandat.

 

Dette eksempelet understreker at det fremdeles er mange ubesvarte spørsmål om hvordan en ny organisasjon vil fungere og hvordan det vil påvirke fremtiden til de ulike disiplinene. Dette har antakelig hindret mange i å stemme ja til forslaget som er presentert. Slik jeg har oppfattet diskusjonen i forkant, og slik jeg forstår resultatet på 51 % ja, 44 % nei og 5 % blanke stemmer, er det mange som har tvilt seg frem til både «ja» og «nei». At en del personer også stemmer blankt understøtter dette. Min tolkning er at vi er samstemmig for at organisasjonene skal videreføre og videreutvikle det gode samarbeidet som har eksistert mellom NLA, NIL og NAL i en årrekke. Men måten dette skal skje på har enda ikke funnet en form som gir grunnlag for bredt bifall og ro i rekkene.

 

Jeg vil oppfordre styrene i de tre organisasjonene til å fortsette å se etter gode samarbeidsformer som ivaretar de ulike disiplinene på en likeverdig måte, i stedet for å skape en helt unødvendig konflikt ut av situasjonen. NAL, NIL og NLA bør se på mulighetene for å utvikle en robust og slagkraftig plattform for samarbeid, gjerne i form av en paraplyorganisasjon med mange felles funksjoner og arrangementer – der de ulike disiplinene beholder sin identitet og spisskompetanse. Mange har ment at vi blir sterkere og mer synlig om vi er én stor medlemsmasse. Det kan like gjerne argumenteres for at tre organisasjoner med felles front i mange saker vil ha større påvirkningsmuligheter og bredere appell.

 

Det finnes etter min oppfatning ingen gode grunner til at samarbeidet mellom de tre organisasjonene slutter her. Vi må se fremover og fokusere på viktige saker som faglig felleskap og betydningen av arkitektfagene i samfunnsutviklingen. For å nå disse målene er vi avhengig av å fokusere på samarbeid - ikke samarbeidsform.