- Byantikvaren skyter med hagle
Sverre Landmark i Aspelin Ramm frykter Kvadraturen blir et museum. Victoria Marie Evensen (A) mener det er mulig å utvikle og ivareta samtidig.
Byantikvar Janne Wilberg uttrykker i Arkitektnytt 30. august bekymring for at «verneverdiene er under press». Byutvikling er mer enn eiendomsutvikling, mener hun. Hvordan oppleves dette på den andre siden av bordet?
– Problemet er jo å gå fra det generelle og ned i enkeltsakene. Og det er først når vi kommer til enkeltsakene, at vi får testet ut hvor de reelle grensene går, sier markedsdirektør i Aspelin Ramm, Sverre Landmark.
Eiendomsselsskapet har kjøpt Skippergata 22 til 26, et murgårdskompleks med mange ulike bygningstyper. Selv beskriver de prosjektet som en blanding av boliger, arbeidsplasser og serveringssteder, og ser på muligheten for å skape en ny passasje gjennom kvartalet til Jernbanetorget. Planforslaget er per i dag til offentlig høring og kan leses her.
– Vi ønsker å realisere et vitalisert Kvadraturen herfra, men svaret er «nei». Plan- og bygningsetaten stiller seg bak forslaget vi har lagt ut til offentlig ettersyn, Byantikvaren er imot, sier Landmark.
Planforslaget ligger innenfor et område som står på Riksantikvarens liste over nasjonale kulturhistoriske bymiljøer, NB!-lista, og Byantikvaren kan vurdere å sende planforslaget til Riksantikvaren for innsigelsesbehandling. Landmark mener det er litt for enkelt for Byantikvaren å si, slik Wilberg gjør i intervjuet fra august, at det er bygg i Kvadraturen som med fordel kan rives. Skippergata 22-26 blir en test på hva som er mulig i praksis, tror han.
– Slutt å nøle
Vi møter Landmark på Destiny Café i Skippergata 26, en av de bruneste pubene i Oslo. Det er lave priser, og folk er i stigende form. Landmarks kollega, direktør i Aspelin Ramm Eiendom, Gunnar Bøyum, skrev i slutten av august et innlegg i Dagsavsien hvor han uttrykker skuffelse over motstanden fra Byantikvaren.
Landmark har på Facebook tatt til orde for at man må slutte å nøle seg frem, men i stedet komme i gang med utviklingen av området.
Byens behovet for utbygging og boliger kommer i konflikt med Byantikvarens behov for bevaring, poengterer Bøym, og Landmark utdyper:
– Den bygningen vi sitter i nå, den finnes det, la oss si 130 av i Oslo. Like skeive og rare, bygget på akkurat samme tid, på akkurat samme måten. Men fordi den står her i Kvadraturen, hører den hjemme i et sammenhengende kulturhistorisk miljø som tilfeldigvis er gammelt nok for de antikvariske myndighetene, polemiserer han.
Evensen er ikke bekymret
Leder for Byutviklingskomiteen, Victoria Marie Evensen, anser at utvikling i Oslo ikke trenger å gå utover behov for vern.
– Jeg mener at det må kunne gå an å utvikle og ivareta samtidig, sier hun. – Jeg håper at vi i fremtiden vil se flere kombinasjoner av gammelt og nytt. Gjerne fordi vi aktivt tar i bruk både onfill og infill i utviklingen av byen vår sier Evensen.
Hun tror slike kombinasjoner vil gjøre byen og bybildet mer interessant.
– Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal ta vare på «oslosjela» og byens unike kulturhistorie, men jeg mener ikke nødvendigvis at det bare gjøres gjennom vern. Vi trenger levende byrom som brukes! understreker hun.
Evensen ser ikke noen fare for at utviklerne får løpe løpsk, slik Byantikvar Wilberg advarer mot i intervjuet.
– Vi sier i byrådserklæringen av vi vil ha sterk styring av byutviklingen og være en sterkere og tydeligere premissleverandør for Oslos utvikling. Det mener jeg er bra og noe som står i sterk kontrast til eventuelle «løpske» utbyggere. Så er det slik at vi er avhengig av et samarbeid. Å bygge nok boliger til Oslos økende befolkning er den viktigste byutviklingsoppgaven. Det fordrer et godt samarbeid mellom blant annet kommunen med de kommunale etatene og utbyggerne, sier Evensen.
– Må ikke bli museum
Sverre Landmark mener at det kan være mange bygg i Kvadraturen og andre steder som er bygget for eksempel på 1970-tallet som er ganske interessante i byutviklingssammenheng, bevaringssammenheng og identitetssammenheng.
– Byer har alltid endret seg over tid. Det har kommet nye lag, man har revet, i mange kulturer har man brukt byggesteinene fra de revede bygningene til å bygge nye bygninger som er litt større og har litt andre funksjoner. Det jeg leser ut av Byantikvarens holdning, sammenholdt med Riksantikvarens holdning her, er at Kvadraturen skal bli et museum. Men husk at vi ønsker å bygge med en så høy kvalitet at det blir satt til bevaring om tjue år, sier han.
– Det er bred politisk enighet om at Kvadraturen trenger revitalisering. men kan utbyggere som dere kanskje bli litt revet med av en slags framskrittseufori, og rive for mye?
– Joda. Jeg har dyp respekt for Byantikvarens ansvarsområde og forsvarer dem i veldig mange sammenhenger. Bygningsarv er noe av det viktigste for en by. Men jeg skulle ønske at myndighetene interesserte seg litt mer for den nære kulturarven, og ikke bare det som er gammalt nok. Jeg opplever at byantikvaren ofte skyter med hagle på alt som rører på seg. Det er veldig mye i intervjuet med Byantikvaren som handler om den generelle byutviklingen, altså at det skal bygges tett og høyt og at folk skal bo sentralt. Det som skjer i dag, er jo en del av historien. Om 40 år skal det også være en byantikvar som sitter og forteller historien om det som skjedde i 2016. Det må ikke bli et sånt kontor for gamle ting som skal passe på alt som skjedde rundt det forrige århundreskiftet.
– Kraftigere lut
Landmark sier det skal ganske mange beboere til for å endre karakteren i Kvadraturen, for å skape mer følelsen av et blandet byområde. Hvis det flytter inn et fåtall familier, mener har det ikke vil gjøre stor forskjell.
– Man merket det jo knapt da Posthuskvartalet ble innflyttet. Det må kraftigere lut til. Og hvis man skal ta signalene fra antikvariske myndigheter til følge, kan man ikke fortsette å snakke om at det skal en masse beboere inn i kvadraturen, for det er det ikke plass til.
Landmark understreker at det ikke er Byantikvaren alene som har ansvaret for at det står litt stille i Kvadraturen, men at det er en rekke samvirkende faktorer. Én faktor er at eierstrukturen i Kvadraturen er preget av stor grad av ulikhet, og er sammensatt av ulike eiere med ulike interesser.
– Vi opplevde jo at i innspillsrunden på dette prosjektet, kommer det et innspill fra naboen om at hvis vi får lov til å bygge sju etasjer, så skal i hvert fall de få lov også, og da skal i hvert fall alle andre få lov. Jeg har respekt for at myndighetene synes det er vanskelig å praktisere dette med ulikhet men sånn er byutvikling. Og forskjellsbehandling er ikke forbudt. Det er usaklig forskjellbehandling som er forbudt. Like tilfeller som skal behandles likt. Ulike tilfeller kan behandles ulikt. Og det er sentralt: Høy kvalitet i arkitektur, materialer og løsningsvalg kan og må verdsettes.