Arkitektur på billigsalg
– Arkitekturen og arkitektstanden selv er neppe tjent med de tendenser til prisdumping vi ser i de åpne anbudskonkurransene for tiden, sier Per Rygh i NALs konkurransesekretariat.
Arkitektnytt har fått tilsendt en oversikt over arkitektkontorers tilbud for prosjekteringshonorarer i to skolekonkurranser i Fredrikstad. Vi legger materialet fram for Rygh, og han nikker ettertenksomt.
– Dette likner på priskrigen forrige gang vi opplevde en krise, på nittitallet, for tilbudene spriker voldsomt. I dette tilfellet har oppdragsgiver valgt anbudsformen «laveste pris», og da er det ekstra påfallende at prisforskjellene er så formidable. Ved «beste anbud» vil det jo alltid være noen som må kompensere lav score på kompetanse og erfaring med en svært lav pris, hvilket det i denne formen ikke skulle være behov for.
Det dreier seg om Nye Østsiden Barneskole og Nye Gaustad Ungdomsskole, begge på Rolfsøy, hvor 21 arkitektkontorer deltok i hver av de åpne anbudskonkurransene. Høyeste og laveste tilbud i den første konkurransen var på henholdsvis 4.239.400 kroner og 1.265.500 kroner, i den andre på 2.586.400 og 941.000 kroner. Vi snakker altså om forskjeller på hele 1 : 3,5 og 1 : 2,5.
Har lovverk og forskrifter på sin side
Østsiden-skolen skal dimensjoneres for 350 elever og 30 ansatte, og vil få et areal på om lag 5000 kvadratmeter. Tallene for Gaustad-skolen er anslagsvis 225 elever, 24 ansatte og 3000 kvadratmeter. Oppdragene omfatter skisseprosjekt, forprosjekt, utarbeidelse av bebyggelsesplan og plan for uteområdene, samt anbudsbeskrivelse som grunnlag for en totalentreprisekonkurranse. Dette inkluderer full prosjekteringsgruppe med arkitekt, prosjektleder, alle vanlige rådgivere og landskapsarkitekt.
– Det faktum at et arkitektkontor er i stand til å tegne en skole for under en tredjedel av hva en kollega beregner seg, er nesten utrolig. For meg fortoner dette seg som ren prisdumping. Jeg har snakket med en av konkurrentene som sier at han selv, med null i fortjeneste, ikke ville finne det faglig forsvarlig å påta seg dette oppdraget til den lavest tilbudte pris.
– Hvordan får de dette til?
– I og med at forskjellen i timehonorar neppe varierer mer enn fra 600 til 900 kroner, må disse store forskjellene bety at de laveste tilbudene er basert på å bruke langt færre timer til prosjekteringen enn de andre gjør. Det man da må spørre seg om, er om disse firmaene er så rasende flinke til å prosjektere skoler i forhold til sine kolleger, eller om de rett og slett har lavere ambisjoner knyttet til kvaliteten i arbeidet sitt.
– Hvilket bilde gir denne underbudsholdningen av arkitektbransjen?
– Det kan man spørre om. Jeg antar at konsekvensen er at arkitekten med det laveste tilbudet må ty til arkivskuffen og gjøre gjenbruk av tidligere skoleprosjekter. Eller er det simpelthen et utslag av dårlige kalkulasjonsverktøy og beregningsmetoder, og av at mange firmaer sitter med lite eget erfaringsmateriale?
– Hva med honorarveilederne til Arkitektbedriftene? Er det eventuelt noe NAL kan gjøre med denne «arkitektur på billigsalg»-tendensen?
– Arkitektbedriftenes veiledere bør utvilsomt anvendes. Når det gjelder NAL er virkemidlene begrenset, i og med at konkurransetilsynet forbyr oss som organisasjon å etablere regler og anbefalinger, som for eksempel den gamle Arkitektnormen var. Man må ikke begrense den frie konkurransen, som det heter. Men det er viktig at vi synliggjør forholdene, oppfordrer til debatt og setter problemstillingen på dagsorden, slik Arkitektnytt prisverdig gjør i dette tilfellet.
– Dreier det seg også om mangel på faglig solidaritet?
– Jeg vet ikke om jeg ville bruke det uttrykket, men fenomenet dukker alltid opp i krisetider. Samtidig har vi NALs etiske regler å holde oss til. Her heter det blant annet: «Arkitekten skal beregne seg et honorar som står i rimelig forhold til oppdragets omfang.» Dessuten er det jo slik at prisdumpingen i siste instans vil gå ut over det involverte kontorets drift, faglige utvikling, kursdeltakelse og annen videreutdanning.
Lavprisarkitektur
Mer enn halvparten av norske konkurranser er slike anbudskonkurranser, kan Per Rygh fortelle. Ifølge NALs årsrapport for 2007, da det ble avholdt 266 konkurranser totalt, var 153 av disse åpne anbudskonkurranser. Vi snakker altså om den dominerende konkurranseformen.
Lederen for utbyggingsavdelingen i Teknisk drift i Fredrikstad kommune, Viggo Haugland, er ansvarlig for gjennomføring og valg av konkurransetype. Vi ber ham begrunne hvordan de – slik tilfellet var i begge skolekonkurransene – kan velge «laveste pris» som eneste tildelingskriterium, ikke «beste anbud», som er den helt dominerende ordningen ved tjenestekjøp.
– Det billigste tilbudet er et akseptert konkurransekriterium, svarer Haugland. – Her er kommunen bestilleren, og vi forholder oss til «Forskrift om offentlige anskaffelser» som ramme for kvalifikasjonskravene. Gjennom årene har en rekke andre kriterier kommet til, det er mye tallmagi ute og går, men prisen er og blir en viktig faktor.
– Hvilke andre kriterier sikter du til?
– Som tildelingskriterier har vi sett på eksempler som egnethet, tilbudsforståelse, tilbudets sammenstilling, samarbeidsevne og så videre. Dette er kriterier som innebærer en stor grad av subjektivitet, og er ganske vanskelig å vekte på en konkret og fornuftig måte.
– Er det flere kriterier dere har tatt hensyn til?
– Vi stiller konkrete kvalifikasjonskrav om arkitektkontorenes kompetanse på ulike områder, og deres soliditet. Kvalifikasjonskrav kan være dokumentasjon av gjennomføring av tilsvarende oppdrag, og at nøkkelpersonell for hvert enkelt oppdrag også innehar denne kompetansen. I disse to skolekonkurransene tilfredsstilte de tre kontorene med laveste pris alle de krav som var satt.
Et arkitekturpolitisk spørsmål
Fredrikstad kommune har sendt Arkitektnytt en oppsummering av de kvalifikasjonskrav som ligger til grunn for konkurransene, der forskriftene krever dokumentasjon av kontorenes økonomiske regnskap, liknende relevante oppdrag, ansvarlige saksbehandlere og foretaksregistrering samt egenerklæring for helse, miljø og sikkerhet.
Tildelingen av kontrakter ble foretatt på grunnlag av pristilbudet, heter det i redegjørelsen til kommunen, basert på et «tilbudsskjema 100 timer x oppgitt timesats på de forskjellige aktører», der det antas at «100 timer pr aktør er et reelt antall timer for oppfølging i utførelsesfasen».
– Uansett kvalifikasjon, kan man virkelig prosjektere en ungdomsskole og stå for oppfølgingen på byggeplassen for 940.000 kroner?
– Oppfølging på byggeplassen ligger ikke innenfor den summen, men i de stipulerte 100 timene, som skal honoreres etter faktisk medgått tid, og kommer som tillegg til selve honoraret. Det ligger ingen automatikk i at det blir bedre arkitektur ved at vi betaler mer, understreker Haugland. – Vi må aktivt styre prosessen, og vi prøver å få byggelederen tidlig inn i bildet som vår forlengede arm på byggeplassen. Kanskje er ikke dette en ideell situasjon, men som sagt har vi forskriftene å forholde oss til.
– Dere forventer altså likevel at arkitektene skal tegne nyskapende, bærekraftige og funksjonelle skoler innenfor disse åpenbart stramme betingelsene?
– Det kan bli byggesaker med harde tak. Men ja, vi tror det er mulig. Utfordringen som ligger i en forholdsvis kort tidsramme, er like aktuell for de rådgivende ingeniørene og byggelederne, også de må konkurrere på grunnlag av laveste pristilbud, avslutter lederen i kommunens utbyggingsavdeling.
– En slik tankegang avler i beste fall fram rasjonelle, pragmatiske løsninger, hevder Per Rygh i NALs konkurransesekretariat. – Men den skaper neppe innovative og miljøvennlige skolebygninger. Hvis en skole koster 100 millioner kroner å bygge, er det ikke lurt å spare én million i arkitekthonorar, dersom denne besparelsen er basert på at arkitekten nedlegger 1200 færre arbeidstimer på prosjektet enn det gode erfaringstall burde tilsi.
– Er vi inne på den arkitekturpolitiske arenaen nå? Må myndighetene se nærmere på konkurransebetingelsene og de gjeldende lover og forskrifter?
– Jeg tror neppe vi kan forvente at myndighetene utvikler særregler for kjøp av arkitekttjenester. Jeg mener det viktigste er skolering og holdningsendring. For eksempel bør det nå utformes en revidert utgave av veiledningsheftet «Estetikk i offentlige bygg og anlegg». Det er et viktig, men nå nesten glemt departementalt dokument fra 1996. Det handler mye om å øke bestillerkompetansen i det offentlige. For eksempel å forstå hvilke kontraheringsformer og evalueringskriterier som er hensiktsmessige ved kjøp og salg av arkitekttjenester. Man må komme dit at det er legitimt å betrakte arkitekthonoraret som en investering, ikke som en kostnadspost. La meg minne om at kapittel 20.14 i «Forskrift om offentlige anskaffelser» har en passus som heter «Avvisning av unormalt lave tilbud». Ett sted må grensen gå, også for hvor billig arkitekter kan selge fagkompetansen og arbeidskraften sin.
Et spørsmål om trygge arbeidsplasser
Vinneren av de to skolekonkurransene ble Plus Arkitektur AS i Sarpsborg. Vi spurte kontorets faglige leder Martin Ebert om hvordan de ser på denne saken. Han er medlem av NAL, tidligere formann i Østfold Arkitektforening, og satt i det forrige representantskapet.
– Plus Arkitektur ble etablert for to år siden og har i dag syv fast ansatte, forteller Ebert. – Flere i staben tok med seg erfaringer fra skoleprosjektering ved tidligere kontorer. Selv jobbet jeg med nye BI i Trondheim, og vi har nettopp fullført arbeidet med Son skole og jobber for øyeblikket med Skoger skole i Drammen. Kort sagt, jeg vil påstå at vi hadde en relativt god kompetanse da vi deltok i skolekonkurransene i Fredrikstad.
– Kan den lave prisen skyldes manglende budsjetterfaring?
– Vi er riktignok en ung arkitektbedrift som ønsker å satse på det friske og nyskapende, vi baserer oss ikke på det rutinemessige. Jeg vil understreke at det var en hel prosjekteringsgruppe som kom fram til pristilbudene. De er gitt i fellesskap, og er grundig gjennomtenkt.
– Du avviser altså enhver påstand om prisdumping?
– Absolutt, men her må jeg tilføye at vi selvfølgelig ser situasjonen i dagens marked, og at vi derfor har et spesielt ansvar for å verne om kompetansen i bedriften, likeledes når det gjelder de ansatte og deres familier. Det tvinger oss til å legge opp til en meget effektiv prosess, noe som alle i gruppen er innforstått med, forklarer Ebert. – Mektige rådgivningsfirmaer tenker kanskje ikke slik, men det er kontorer av vår størrelse nødt til å gjøre. Mange av våre kolleger, som deltok i konkurransene, lå i nærheten av vårt prisnivå. Jeg føler ikke at vi har dumpet prisene, det er kun 600 kroner som skiller oss fra nærmeste tilbyder.
Skoler i samtidens ånd
– Hvor faglig solid kan man være med så kort tid til rådighet?
– Vi arbeider like seriøst med disse skolene som med andre oppdrag, blant annet i allianse med landskapsarkitekter. Kommunen er oppmerksom på at prisene det her er tale om, er lavere enn fjorårets honorarer, men det forventes likevel at vi løser oppgavene på en god måte. Det har vi tenkt å gjøre. Vi skal levere spennende løsninger, preget av samtidsåndens syn på hva en skole er. Vi inviterer Arkitektnytt til å følge opp dette senere på året.
– Dere synes å ha opparbeidet en bred konkurranseerfaring på relativt kort tid.
– I løpet av 2008 har vi vært med i 27 prekvalifiseringer og anbudskonkurranser gjennom Doffin-systemet. Vi mener derfor å ha god kunnskap om hvilke mekanismer som virker i de forskjellige konkurransetypene, og om hva som må til for å komme seg gjennom dette med livet i behold. Vi er meget skuffet over prekvalifiseringene, hvor samme kolleger stadig blir invitert videre, mens vi som et nytt kontor har priskonkurransene som vår sjanse til å få offentlige oppdrag.
– Ønsker du deg andre konkurranseformer?
– Vi skulle gjerne ha kjempet om oppdrag gjennom tradisjonelle åpne arkitektkonkurranser, svarer Martin Ebert. – Men jeg forstår den situasjon kommunens politikere og administrasjon befinner seg i, og dette er en virkelighet som også arkitekter må se i øynene. Nå er det blitt vanlig at prosjekteringen deles i to faser, med ny utlysning midtveis, og det anser vi ikke som en positiv utvikling. En arkitekt bør få anledning til å fullføre hele løpet, noe også oppdragsgiverne og brukerne burde være mest tjent med.
– Har dere noen gang overtatt stafettpinnen etter et annet kontor?
– Det skjedde med Son skole, der Arkitektgruppen Lille Frøen tegnet første etappe og vi overtok gjennom en totalentreprise hvor det var entreprenøren som «shoppet» arkitekt. Dette er selvfølgelig beklagelig, men vi mener likevel å ha videreutviklet Lille Frøens konsept med respekt for de føringene som allerede var lagt i prosjektet.
– Et sluttpoeng i denne meningsutveksling?
– Regelverket og dets strenge bestemmelser for offentlige anskaffelser fører til tross for mye annet med seg noe positivt. Prekvalifiseringssystemene favoriserer bedrifter med store mengder referanser uten vurdering av arkitektonisk kvalitet. I motsetning til dette åpner «lavest»-prinsippet for at unge og nyetablerte kontorer også kan få sjansen. Vi velger å se på det som et lyspunkt, uansett hvordan man ellers vurderer denne konkurranseformen, avslutter arkitekt Martin Ebert.
