Arkitektnytt

 Oppskriften ser ut til å være
• tverrfaglighet og teamwork
• eksperimentering
• mangel på byråkrati
• høye ambisjoner og krav
• satsing på de unge
• nok penger
• aktive arkitekturråd

Eventyret startet med det såkalte Reiselivsprosjektet til Statens vegvesen i 1994, som var et fireårig prøvetiltak. I 1999 ble det videreført og utvidet til Turistvegprosjektet. Det omfatter 18 veistrekninger som skal utvikles til nasjonale turistveier innen 2015.

Statens vegvesen øker nå trykket ved å justere handlingsstrategien, og satser på ferdigstillelse av de fleste strekningene innen turistsesongen 2012.

Det er Statens vegvesen – ledet av Vegdirektoratet og underlagt Samferdselsdepartementet – som har ansvaret for planlegging, bygging og drift av riks- og fylkesveinettet her i landet. Vegvesenet utarbeider også forutsetninger og retningslinjer for veiutforming. Gjennom Turistvegprosjektet har Statens vegvesen gått nye veier sammen med NHO Reiseliv og Innovasjon Norge samt offentlige aktører lokalt. Målsettingen med prosjektet er å styrke næringsliv og bosetting, spesielt i distriktene, gjennom å øke Norges attraktivitet som reisemål.

Reiselivsprosjektet ble initiert av Samferdselskomiteen, som ga Statens vegvesen i oppdrag å se nærmere på veien som ledd i et reiselivsprodukt. Prosjektet omfattet fire veistrekninger, hvor noen av de første arkitektene som fikk oppdrag var Jensen & Skodvin og Carl-Viggo Hølmebakk, med rasteplasser på Sognefjellet og Gamle Strynefjellsvegen.
Reiselivsprosjektets fire veistrekninger fikk status som nasjonale turistveier i 1997, og gjennom videreføringen i Turistvegprosjektet skal disse få selskap av fjorten andre strekninger. Det kom inn 52 forslag til nasjonale turistveier fra kommuner, fylkeskommuner og reiselivsorganisasjoner i 1999, og Vegdirektøren valgte ut strekningene etter råd fra Kvalitetsstyret for Nasjonale Turistveger.

Landsomfattende handlingsplan
Turistvegprosjektet er organisert med Vegdirektøren som prosjekteier og Jan Andresen som prosjektleder. Vegdirektøren har også knyttet til seg et eget kvalitetsstyre, og prosjektet samarbeider med to arkitekturråd (ett for nord og øst og ett for vest og sør) samt et kunstråd – og det hele er geografisk inndelt i seks delprosjekter. Øremerkede midler er avsatt innenfor statsbudsjettet. I tillegg kommer et spleiselag mellom kommuner, fylkeskommuner, offentlige organer, næringsliv og bygdelag. Turistveisatsingen vil ha en totalkostnad på 2050 millioner kroner for prosjektperioden 2002–2015.

Eksperimenterende forbilde
Sivilingeniør Jan Andresen, Turistvegprosjektets leder siden 1999, bosatt og med arbeidssted på Lillehammer, svarer følgende når Arkitektnytt ber ham beskrive sin virksomhet:
– Det som gjør jobben spennende, er utviklingsarbeidet. Vi lager noe som skal komme landet til gode. Jeg er glad i norsk natur og har vokst opp på landsbygda. Da er jeg heldig som får lov til å drive med et konkret distriktspolitisk tiltak.

– Hvordan vil du beskrive ambisjonene?
– Turistveg-satsingen har helt siden Reiselivsprosjektets oppstart vært et pionerarbeid med høye ambisjoner når det gjelder kvalitet. Vi vil skape en turistattraksjon med internasjonal interesse som styrker Norges næringsgrunnlag på lengre sikt. Arbeidets kompleksitet er også noe som appellerer til en ingeniør med bakgrunn som utvikler, planlegger og utreder i Statens vegvesen. Som jazzmusiker setter jeg også pris på det helt nødvendige og krevende samspillet med mange profesjoner og at det swinger.

– Dette er åpenbart et teamwork.
– Ja, og vi stiller krav til kvalitet i alle ledd. Arkitektprosjektene legger lista for resten av turistveiprosjektet. Og at arkitekturen begynner å virke, bekreftes av den omtale satsingen nå får i norske og utenlandske medier. Så samarbeidet med arkitekter, landskapsarkitekter og kunstnere er spennende, krevende og avgjørende enten de er medlemmer av våre dyktige arkitekturråd eller som utøvende planleggere. Men vi er også avhengig av de mange samarbeidspartnerne, av Vegvesenets egne fagfolk og av andre profesjoner for å få til de gode løsningene som skal eldes med verdighet.

– Hvorfor prioriterer dere unge arkitekter og kunstnere?
– De positive erfaringene med å satse på unge formgivere høstet vi allerede gjennom Reiselivsprosjektet. Den gang fikk Jensen & Skodvin og Carl-Viggo Hølmebakk, sammen med Statens vegvesen, Byggeskikkprisen i 1998 for tiltakene på Sognefjellet og Gamle Strynefjellsvegen. Og vi har fortsatt tro på at unge, friske blikk gir fruktbare resultater. Jeg mener at staten har et viktig medansvar for å gi unge arkitekter oppdrag, slik at de kan utvikle seg videre og berike landet med nyskapende arkitektur. I turistveisammenheng har satsingen vist seg å være riktig, konstaterer Jan Andresen.

– Vil dette «eventyr» fortsette i samme positive ånd fram til 2015?
– Ja, en ny «stall» på femten unge arkitekter og tverrfaglige team står nå på startstreken, etter det jeg tror må være den mest omfattende arkitektur-audition som har skjedd i Norge. Her finner vi mange talentfulle og spennende fagfolk og grupperinger, så dette lover godt.

Troen på planlegging og design
Arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk i Oslo, en av Turistvegprosjektets «pionerer», tror det er få tiltak, særlig i offentlig regi, som i så stor grad har lagt vekt på og sett betydningen av arkitektur, landskapsarkitektur og design og samvirket mellom disse.

– Det begynte i relativt enkle former med Reiselivsprosjektet, da mye ble tegnet, men lite ble bygget. Jeg delte et ganske intenst engasjement sammen med Vegvesenets landskapsarkitekt Werner Harstad i disse pilotprosjektene. Så fulgte etableringen av selve Turistvegprosjektet, med Arkitekturrådene. Blant mine egne oppdrag er «kikkerten» ved Nedre Oscarshaug, og jeg har fått realisert noen utsiktsplattformer, forteller Hølmebakk.

– I de siste årene har jeg arbeidet mest med turistveien i Rondane, blant annet Sohlbergplassen, et konsept som inngikk i et idéprosjekt for hele strekningen. Det var en tilbudskonkurranse.

– Hvordan artet samarbeidet med byggherren seg?
– Vegvesenet har vært og er en suverent god byggherre i Turistveg-sammenheng. De har forholdsvis romslige budsjetter, men dette er ikke den eneste forklaringen på hvorfor ting er blitt så bra. Vegvesenet har en urokkelig tro på at planlegging og design lønner seg, og denne holdningen har skapt et sterkt tillitsforhold mellom arkitektene og byggherren. Mange har ydet maksimalt.
– Hvordan opplevde du å arbeide med slike spesielle prosjekter plassert i Moder Natur?
– Som meget eksklusivt og privilegert.

Positiv til eksperimentell arkitektur
Arkitekt Ketil Kiran i Archus Arkitekter i Oslo, som satt i et av arkitekturrådene inntil nylig, sier til Arkitektnytt at rådsarbeidet har vært en fascinerende erfaring.

– Vi jobbet mye ute i distriktene, sammen med delprosjektledere, og Vegvesenets representanter var engasjerte og åpne for utradisjonelle arkitektoniske løsninger. Deres holdninger til eksperimentell arkitektur er forbilledlig i mine øyne.

– Arkitekturrådene er ofte med ute i felten?
– Ja, vi foretok en rekke reiser og var på befaringer med arkitekter og konsulenter for å vurdere prosjektenes naturgitte betingelser og arkitektoniske muligheter.

– Ingen skjær i sjøen, altså?
– Det har vært et problem for organiseringen at bevilgningstakten har endret seg. Det har ført til at noen prosjekter har trukket unødig langt ut, noe som har ført til frustrasjon hos de aktuelle arkitektene. En mer forutsigbar og jevn framdrift er en utfordring i det videre arbeidet med de Nasjonale Turistveger.

Teamwork
Rådsmedlem Knut Wold, billedhogger bosatt på Stange, men virksom i et steinbrudd i Larvik, sto for skultpturen ved Mefjell på Sognefjellet, innen arkitekturrådene var kommet i organiserte former, et prøveprosjekt før selve Turistvegprosjektet ble igangsatt.

Han har fulgt arkitektrådenes utvikling fra starten og synes det har vært en inspirerende tid.
– Det begynte med Vegvesenets første tanker om kunst langs veien, men etter hvert ble den tverrfaglige sammensetningen styrket, kvalitetsbevisstheten og ambisjonene økte betraktelig. Ikke minst lærte vi mye gjennom dialogene med de som bygger veiene og kjenner vinterforholdene på fjellet og de krav «vær og vind» ellers stiller til arkitekturen.

– Hva anser du som viktigst i dette opplegget?
– Koblingen mellom designere og Vegvesenets ingeniører og andre aktører innenfor etaten er en vesentlig årsak til turistveienes suksess, sammen med det intime teamwork som trioen arkitekter, landskapsarkitekter og kunstnere står for. Dette har lagt grunnlaget for mye av den helt spesielle estetikk som særpreger Turistvegprosjektet.

– Og nå har du vært i Sveits for å drøfte de prosjekter arkitekt Peter Zumthor er involvert i.
– Jeg besøkte Zumthor i slutten av august, det dreier seg både om hans museum langs en gruvevei ved Allmannajuvet i Sauda, et konsept som ble påbegynt i 2002, og det spesielle Heksemonumentet ved Varangerveien i Vardø – til minne om heksebrenningen her i landet – som Zumthor utfører sammen med den fransk-amerikanske kunstneren Louise Bourgeois.

– Hvordan skaper dere blest om prosjektene?
– En utstilling åpner i fellesbygningen til de nordiske ambassadene i Berlin 2. oktober, opplyser Wold, en komprimert versjon av utstillingen «Omveg» arrangert av Statens vegvesen og Norsk Form i 2006. Og omtrent samtidig publiseres en oppdatert bok om Turistvegprosjektet, en artikkelsamling, så man kan trygt si at Nasjonale Turistveger er utadvendt og har vind i seilene for tiden.

Arkitekturrådenes rolle
Arkitektnytt har også snakket med to av landskapsarkitektene i arkitekturrådene, begge ansatt i Vegvesenet: Eva Preede, som holder til i Tønsberg, og Ellen Slinde i Leikanger.

Eva Preede mener rådene har stor innflytelse på prosjektstyringen og valg av konsepter.
– Men man må vel kunne konstatere at arkitektene foreløpig står sterkere i det utførende arbeidet enn landskapsarkitektene. Når det gjelder oppdragstildeling, anvendes forskjellige metoder, fra kontrahering og parallelloppdrag til ulike typer konkurranser, sier hun.

– Jeg finner ingen turistvei-prosjekter på Sørlandet i Vegvesenets dokumenter.
– Nei, det opplever jeg – med Tønsberg som ståsted – som litt beklagelig. Jæren blir det nærmeste man kommer «min» region. For de ansatte i Vegvesenet i Norge er turistveiprosjektene spesielle på grunn av sin høye kvalitet og satsingen på form og arkitektur. For landskapsarkitektene og arkitektene i etaten er de viktige referanseprosjekter i arbeidet med å styrke interne arbeidsformer og tankegods. Derfor mener jeg det hadde vært en fordel om det var prosjekter i alle regioner. Det var Vegdirektøren som vedtok at ingen av veistrekningene og naturlandskapene i vår landsdel var verdig Turistveg-status.

– Vil flere fagfolk fra utlandet bli trukket inn i bildet?
– Ja, vi leter for tiden internasjonalt etter en landskapsarkitekt av samme kaliber som arkitekt Peter Zumthor.

Forskjellige faglige vinklinger
Ellen Slinde har sittet i rådet siden 2002 og synes arbeidet har vært givende og utfordrende.
– Vi er et team med mange yrkesgrupper som lanserer et vell av ideer og synspunkter. Problemstillingene blir belyst fra forskjellige faglige vinklinger. Ofte knytter et arkitektkontor til seg en landskapsarkitekt, eller omvendt, gjerne etter prekvalifisering av unge arkitekter, en framgangsmåte jeg tror vil bli mye brukt framover, blant annet for Aurlandsfjellets stoppesteder.

– Kan du nevne et prosjekt du har spesielt sans for?
– Det finnes mange, men jeg vil trekke fram Gisle Nataas i NATAAS [arkitektur] som jobber med en lovende rasteplass i Rondane hvor han tar i bruk et gammelt grustak som basis for sitt konsept. Prosjektet er inspirert av den kreative kombinasjonen mellom byggverk og landskapsbehandling som kjennetegner Turistvegprosjektet.

Godt, men komplisert samarbeid
Niels Marius Askim i Askim/Lantto Arkitekter kom med da Statens vegvesen søkte etter arkitekter, og ble invitert til et møte i Svolvær. Prosjektene ble fordelt uten tegnekonkurranse, i henhold til loven om offentlige anskaffelser.

– Hvordan opplevde du prosessen?
– Samarbeidet med Vegvesenet ble godt, selv om prosjektet i Ramberg i Lofoten, et turistområde, var komplisert på grunn av mange aktører. Dessuten hadde oppgaven en noe annen karakter enn de fleste turistveiprosjektene, for de er jo vanligvis elementer i et mer eller mindre jomfruelig landskap og med enklere funksjoner. Alt i alt tolker jeg Turistvegprosjektet som vellykket, uten at jeg er i stand til å spå om framgangen vil fortsette i årene framover.

Krever oppfølging og tilsyn
Sixten Rahlff i 3RW Arkitekter i Bergen, som bl.a. har tegnet utsiktspunkter i Ørnesvingen ved Trollstigen og ved Flydalsjuvet i Geiranger samt en molo med utsiktpunkt og parkering med en liten rasteplass ved Atlanterhavsvegen, er svært fornøyd med Vegvesenet som oppdragsgiver.
– Og etaten har sammen med arkitekturrådet hele tiden vært åpen for de forslag vi har kommet med. Et slikt estetisk råd har vært helt avgjørende for resultatene, i og med at vi som arkitekter har tatt store sjanser gjennom sammensetning av materialer og konstruksjoner som ikke har vært utprøvd tidligere. Arkitekturrådet fungerer dermed som oppdragsgiverens støttespiller når Vegvesenet blir usikker på de løsninger som foreslås, en modell som burde vært anvendt i langt større grad også i andre byggeprosjekter her i landet.

Sixten Rahlff mener at de største problemene som Vegvesenet og Turistvegprosjektet ikke helt har forstått rekkevidden av, er oppfølgingen av prosjektene i ettertid.

– Oppfølging og tilsyn, særlig på utsatte og til dels farlige utsiktspunkter, er krevende og koster penger. Her bør de lokale krefter få spille en større rolle slik at skader og mangler raskt blir oppdaget og utbedret. Dette kan også gi sysselsetting til lokale aktører og gjøre prosjektene mer stedsforankret. Problemstillingen er avgjørende for at kvaliteten på veiprosjektene blir vellykket over lengre tid.

Unikt i verdenssammenheng
Tanja Lie og Kristoffer Øyen i Lie Øyen Arkitekter i Oslo har tegnet et sett parkerings- og utsiktsplasser på Valdresflya, som med et smart grep hindrer bilister i å kjøre ut i terrenget og ødelegge naturen. En «vollgrav» rundt parkeringen, fyllt med spisse steiner fra nærområdet, blir en effektiv og stedstilpasset sperre mellom biltrafikk og det sårbare landskapet.
– Vi tror at Vegvesenet har sett en mulighet og tatt et ansvar som statlig byggherre ikke bare når det gjelder å tjene penger, men også til å foreta en omfattende politisk handling. Det dreier seg om et kultur- og arkitekturpolitisk bidrag til å heve kvaliteten i de fysiske omgivelser, sier de to arkitektene.

– Deltok dere i en konkurranse?
– Vi ble invitert til to parallelloppdrag, som ble honorert, og vårt kontor fikk oppdraget begge ganger. Og nå i ettertid står vi også oppført på short-listen til Turistvegprosjektet.

– Hva vil dere si om byggherren?
– Vi opplevde et eksemplarisk samarbeid med Statens vegvesen, en presis, velvillig og krevende byggherre. Etter vår mening er Turistvegprosjektet et tiltak som plasserer ny norsk arkitektur på kartet, ganske unikt i verdenssammenheng, blant annet ved at en del nye arkitektkontorer ser ut til å bli etablert på grunnlag av dette storslagne statlige engasjement.

Staten som eksempeldanner
Gisle Løkken i 70o N Arkitektur i Tromsø forteller at kontoret i sin tid ble forespurt om å tegne turistveiprosjekter i Lofoten.

– I prosessen var vi innom mange alternative oppdrag og lokaliteter. Til slutt ble det bygget tre fugletittertårn, en rasteplass og et sykkelskur. Vi deltok senere i en konkurranse, og vant et prosjekt på Senja, men dette er hittil ikke realisert.

– Mange arkitekter roser Vegvesenets rolle.
– Vi er også grunnleggende svært tilfredse med at Statens vegvesen har satt i gang og gjennomført en så stor og progressiv satsning som dette. Det viser at det er mulig for staten å være en eksempeldanner for god arkitektur og fruktbare prosesser. Dessuten bekrefter resultatene også at det lar seg gjøre – gjennom bevisste strategier – å la mange forskjellige arkitekter, ikke minst unge og umeritterte, få anledning til å bygge. Her spiller arkitekturrådene en ganske betydelig rolle. Prosjektet Nasjonale Turistveger burde kunne bli et skoledannende forbilde for andre tiltak av denne typen.

Ubyråkratisk
– Prosjektene er meget interessante og utfordrende for oss som arkitekter, svarer Reiulf Ramstad ved Reiulf Ramstad Arkitekter i Oslo, som blant annet har tegnet et omfattende anlegg for parkering, servicefunksjoner og utsiktsplattformer ved Trollstigplatået langs strekningen Trollstigen–Geiranger, med planlagt innvielse i 2008.

– Måten Vegvesenet arbeider innenfor turistveifeltet på, er egenartet fordi den er så direkte og ubyråkratisk. Oppdragsgiver er fokusert på sluttproduktet og mindre opptatt av administrative prosesser. Dette skaper nærhet blant aktørene, med hovedvekt på produksjon og prosjekt framfor prosessrelaterte dokumenter, noe enkelte andre offentlige byggherrer kunne dra positive erfaringer fra.

– Oppdraget kom ikke dalende fra himmelen?
– Vi har blitt engasjert på flere måter, både gjennom konkurranser som vi vant og gjennom direkte engasjement. Samarbeidet med Vegvesenet har vært bra, selv om det er veldig krevende å arbeide i naturskjønne land­skapsrom. Det fordrer at man leter etter helt stedsspesifikke løsninger innrettet mot arkitekturens materialitet, skala og funksjon.

– Og hvor kommer ideene fra?
– Utfordringen for oss arkitekter består av hardt arbeid, strategier og pasjon. Samtidig er det viktig at Turistvegprosjektet får de rette økonomiske rammebetingelsene for å gjennomføre de gode intensjonene.

Mønster for andre etater
Todd Saunders svarer på vegne av det oppløste arkitektkontoret Saunders & Wilhelmsen – nå Saunders Arkitektur i Bergen og Wilhelmsen Arkitektur i Stavanger – når Arkitektnytt ber ham fortelle om bakgrunnen for det internasjonalt omtalte utsiktspunktet ved Stegastein på Aurlandsfjellet, fullført i mai 2006. Den bueformede limtrekonstruksjonen, som så spektakulært bringer de besøkende helt ut på kanten av stupet, er løftet fram på forsiden av Vegvesenets brosjyre «Turistvegprosjektet – et felles løft».

– Jeg er imponert over den faglige kompetansen i arkitekturrådene, som er bredt og godt sammensatt, og den konsulenthjelp vi fikk fra det lokale ingeniørfirmaet. Vegvesenet stilte høye krav, men prosjektet ble gjennomført etter tegningene, etter at vi vant den inviterte arkitektkonkurransen.

– Byggherren og arkitekten gikk hånd i hånd?
– Det er den beste arbeidsgiveren vi har hatt. Vegvesenet bør danne mønster for andre etater, man får håpe på en smitteeffekt her. Vi gjorde et meget enkelt inngrep i landskapet, og mange har sagt – også i utlandet – at prosjektet viser at arkitektur på sitt beste kan forbedre naturen, og ikke ødelegge den.

– Vil denne positive holdning vedvare?
– Hvis Vegvesenet opprettholder sin målsetting og fortsetter i samme modige ånd, kan Turistvegprosjektet utvikle seg videre som rugekasse for ny og ung norsk arkitektur. Men dette forutsetter selvsagt rekruttering av gode arkitekter og dyktige utbyggere også i årene som kommer.

Drømmeoppgave for arkitekter
Landskapsarkitekt Lars Berge driver egen praksis i Bergen og har vært engasjert i arbeidet med stoppe- og rasteplasser langs Rondanevegen, Atlanterhavsvegen og på Aurlandsfjellet. Foreløpig er bare ett av prosjektene under bygging.

– Jeg ble spurt om å gjøre egne prosjekter, og jeg har stor sans for organiseringen med en dedikert prosjektleder som drev prosessen, og et arkitekturråd som faglig skarpskodd motpart.
– Hva vil du si om den arbeidsformen?

– Selv om det kan bli tid- og ressurskrevende, er dette en interessant kombinasjon av korrektiv og diskusjonspartner.

– Å forme terreng og bygge ulike installasjoner i de flotte landskapene – på en måte som formidler opplevelsene av dem – må vel være bortimot drømmeoppgaven for arkitekter og landskapsarkitekter. En enestående oppgavestilling som har gått i strupen på den konvensjonelle masseproduserte rasteplassen, kanskje vår tids største tiltak for desentralisering av arkitektur.

– Hva slags framtidsperspektiv ser du for deg?
– Jeg tror det kan gå i flere retninger. For eksempel kan vedlikeholdet og kvaliteten på strekningene svikte, og det blir sløst med offentlige midler. Eller man får for mange forskjellige, særpregede formuttrykk på korte strekninger, noe som forkludrer helheten og forstyrrer naturopplevelsene. Men hvis trykket blir holdt oppe på kvalitet og vedlikehold, blir Nasjonale Turistveger et flaggskip i norsk turistnæring og distriktsutvikling, med større forståelse for arkitektur i grisgrente strøk, sier Berge.