Arkitekten foran
Som sjefarkitekt er Ragnhild Aslaksen en anfører i planleggingen og prosjekteringen av det nye St. Olavs Hospital i Trondheim. Hun leder formarbeidet for Helsebygg Midt-Norge på alle nivåer fra reguleringsplan til kunstnerisk utsmykking.
Pasientens perspektiv
Pasientfokus, det høres ut som en floskel, hva skulle et sykehus være, om ikke pasientfokusert? Men normalt er sykehus profesjonsorienterte. De er innredet for å tjene behovene til det medisinske og tekniske personale, det vil si de faste brukeres behov, de som «gjør jobben» på sykehuset. Men også pasienter og pårørende har noe der å gjøre. De er ikke bare tilfeldige besøkende, turister eller lediggjengere, som stikker nesen inn fordi de ikke har annet fore.
Ragnhild Aslaksen redegjør for territorialkonflikten på sykehus i formveilederen «Rom for helse» fra 2001, kapittel 4: «Territorier avgrenser og skaper trygghet for den gruppen som har opprettet territoriet, men kan oppleves ekskluderende, forvirrende eller utrygge for den som ikke opplever å høre til der,» skriver hun og fortsetter litt lenger ned: «Sykehusets rom er daglig arbeidsplass for sykehusets personale, de er der med sitt profesjonelle liv. Pasienter og pårørende er for det meste kun til stede for relativt korte opphold, men de er der med sitt private liv. Dette skaper flere steder en rolle- og territoriekonflikt i sykehuset. Personalet opplever et område som «sitt» og markerer området med utstyr, skilt og annet, noe som bidrar til å fremmedgjøre sykehuset som midlertidig hjem for pasienter og pårørende. Pasient og pårørende får inntrykk av å være i veien eller på besøk (besøk – inne i andres territorier) hos behandlingsinstitusjonen. Tilsvarende territorialisering ville vært uhørt for eksempel i et hotell eller annen serviceinstitusjon, der hensynet til at kunden føler seg velkommen i høy grad former miljøet.»
Kan noe gjøres med arkitektoniske virkemidler? Ja, det kan skapes gode, tydelige omgivelser, gjenkjennelige steder med lesbare fysiske grenser, hvor en pasient kan føle seg trygg. Kontroll og avgrensning er viktige stikkord: «Et samlet og avgrenset personlig rom gir bedre mulighet for samlet oppmerksomhet og god kontakt og kommunikasjon mellom pasient og behandler,» skriver Aslaksen. Rommets utforming kan sees som en del av behandlingen.
Pasientorganisasjonene har kjempet for at alle pasienter skal ha enerom, og har vært representert i alle Helsebygg Midt-Norges styrende organer. Ideen til organisering av sengepostene i sengetun ble utviklet i samarbeid mellom arkitekgruppen og programmeringsenheten i Helsebygg. Sjefarkitekt Ragnhild Aslaksen har opptrådt som en faglig banebryter gjennom deltakelse i programmering og utarbeidelse av formveiledere samt holdningsskapende virke og tilrettelegging.
OØ
Ragnhild Aslaksen har utarbeidet prinsipper for design av sykehuset ut fra ideene i konkurransens vinnerutkast, og gjort nyskapende arbeid for å fremme pasientperspektivet. Hun har holdt en mengde foredrag om sykehusvisjonene rundt om og hatt ansvar for flere plan- og designkonkurranser. Hun forholder seg til arkitektgrupper og landskapsarkitekt, og leder utsmykkingsprosjektet med et budsjett på 50 millioner kroner. Hun sørger for at formgiverne ikke roter seg bort i tre-fire problemstillinger som blir vilt viktige for dem, mens de glemmer å lage gode rom og å forholde seg til retningslinjene fra byggherren, Helsebygg Midt-Norge.
Sykehusvisjonen
Hun satt i juryen for idékonkurransen i 1995, hvor vinnerforslaget markerte seg sterkt ved å ha en arkitektonisk idé. De andre forslagene hadde all logikk fra sykehusdriftens verden. De manglet det arkitekter vanligvis ser etter – som stedstilhørighet og tilpassing til tomt, dagslys og utsikt. Vinnerprosjektet var arkitektonisk lesbart.
– Som arkitekt ble jeg veldig nysgjerrig på om dette også kunne bli et godt sykehus, forteller Aslaksen, som lot seg begeistre av vinnerutkastet.
– Kunne sykehus tegnes som alminnelige hus? Kunne det utformes som en åpen bystruktur med kvartalsvise sentra, hva Niels Torp så treffende kalte «passe store hus»?
Like før hadde hun hatt et traumatisk møte med sykehusvirkeligheten da hennes datter ble født to måneder for tidlig. Hun hadde erfart hvor lite næringsrike sykehusomgivelser kan være for pasient og pårørende. Så plutselig var hun med i en prosess for å frambringe andre typer strukturer og bygg for sykehus.
– Jeg hadde opplevd at det vi har av sykehus, ikke er bra nok, og hadde en sterk «her må vi gjøre noe»-følelse, sier hun. Før hadde hun arbeidet med arkitektur på en helt annen måte. Hun var fryktelig opptatt av form, men hadde ikke opplevd arkitektur og form som noe virkelig livsnødvendig. At arkitekturen er med å forme livsbetingelsene.
– Jeg fikk på en måte en slags vekker. Vinnerutkastet åpnet enorme muligheter, syntes jeg. Et sykehus trengte ikke være en lukket kultur i en lukket form, men utformes som et åpnere sted integrert i samfunnet.
Oppdelingen i mindre enheter møtte motstand i det medisinske miljøet, selv om kvartalsmønsteret egentlig skulle passe godt for steder hvor alt skal ligge ved siden av hverandre, som i sykehus, og selv om systemet er fleksibelt for endringer gjennom sin store generalitet. Overraskende mye av sjefarkitektens jobb har dreid seg om å ivareta kvartalsmønsteret. Det har til tider nesten vært en heltidsjobb alene.
– Så snart man bygger igjen ei gate, er strukturen ødelagt og virker ikke lenger. Jeg har måttet forklare dette fra grunnen av for hver ny aktør som har kommet inn, at avstander innad i ett bygg kan være like store som avstanden mellom to bygg forbundet med ei gangbru, men gater ser ut som sterke fysiske barrierer.
Realiseringen
Ragnhild Aslaksen tok diplom i 1987, arbeidet på Ola Steen Arkitektkontor i fire år, var vitenskapelig assistent og amanuensis-vikar på NTNU, aktiv i TAF og satt i NALs landsstyre, ble overarkitekt i Sør-Trøndelag fylkeskommune og fra 1997 direkte knyttet til sykehusprosjektet RIT 2000.
Realiseringen av sykehusprosjektet ble utsatt og kom først i gang i 2001. Da hadde det vokst med omkring 50 000 kvadratmeter. I idékonkurransen var arealbehovet usikkert og dimensjoneringen en gjettelek. Av Rikshospitalets sprekk trakk de den lærdom at den lave brutto/netto-faktoren for arealene ikke lot seg gjennomføre med dagens tekniske krav. NTNU tok dessuten inn flere studenter og trengte mer plass. Helse Midt-Norge forhandlet seg fram til økte arealrammer.
– Veldig få konsept klarer en utvidelse på 50 000 kvadratmeter uten å gå i stykker, kommenterer Aslaksen.
– Her kom styrken i vinnerutkastet virkelig fram. Jeg mener at det fortettede prosjektet er blitt like bra, og vel så det. Vi lager nå et bedre sykehus. Det blir mer samlet, mer kompakt, med kortere avstander.
Hele høyblokka skal rives tidligere enn først tenkt. Kunnskapssenteret trekkes inn mot sykehusplassen, som blir mer definert og urban, noe arkitektgruppen har kjørt fram, også det en stor forbedring. De har i det hele tatt forbedret mye.
– Sykehusplassen blir stadig en meget stor plass, som 80 prosent av torget i Trondheim, noe den også bør være for å få ordentlige solforhold. Vi har fått en mye strammere og tydeligere sykehusplan hvor alle de kliniske sentraene får inngang fra Olav Kyrres plass.
– Ingenting har blitt dårligere?
– Det er klart at når husene blir høyere, blir det mindre lys i en del av gatene. Men vi har fått inn masse grønt. Minst 25 prosent av grunnflaten skal være grøntareal, og hvis vi ikke får det til på bakken, må vi legge det på takene som takterrasser. Jeg er glad for de brede gatene, og de blir enda flottere av å ha ordentlig definerte vegger.
– Hvordan har reaksjonene på de første byggene vært?
– De har vært veldig forskjellige. Noen liker Nevrosenteret best, mens andre liker Kvinne-barn-senteret. Mange av de unge arkitektene har Laboratoriesenteret som sin favoritt. Her kan jeg bare lytte. Utenlandske besøkende er nærmest målløse av beundring over særlig byplankonseptet og bruken av tre og naturmaterialer.
– Hva med alle stålornamentene på Laboratoriesenteret?
– Det er et senter med kliniske laboratorier for forskning og undervisning med få rom for pasienter og pårørende, bare blodbankens tapperom og et bårekapell. I Laboratoriesenteret har arkitektene fått lov til å utfolde seg og lage et litt hardt industripreg for å spille opp mot det tekniske universitet og studentmassens smak. Det er ikke noe «stakkars meg» i det huset, heller ikke når det gjelder utsmykking. Jeg er glad for at arkitektene har jobbet så ulikt. Kvartalene blir veldig forskjellige slik at husene virkelig kan bli selvstendige kvartaler i en by.
Pasientfokus
Et overordnet mål for prosjektet siden starten er å skape et mer pasientfokusert sykehus. Sjefarkitekt Aslaksen har vært opptatt av å tenke helhetlig og se på koblingen mellom menneskelige og materielle ressurser, mellom kvantitative og kvalitative verdier, og hun har funnet at begreper som «personlig rom» og «avgrensning» er flotte redskaper å bruke, fordi rom kan være både fysiske og psykiske.
– De veggene arkitektene ikke tegner inn, må pasientene selv etablere omkring seg, og det er veldig anstrengende å holde fortet med sin egen psyke. Men hvis vi arkitekter er flinke til å bygge de veggene som skjermer pasientens privatliv, kan pasienten slappe av og bruke kreftene til å bli frisk, så enkelt er prinsippet. Mye internasjonal forskning støtter opp under hvor viktig det er for pasienter å kunne kontrollere omgivelsene sine.
– Vi arbeider nyansert, men for å si det forenklet, så trenger vi rom for et privatliv på sykehuset òg, fortsetter hun. – Oppgaven har derfor vært å bygge vegger for å skjerme pasientenes privatliv og å rive barrierer som personalet har bygd rundt sitt profesjonelle liv.
Aslaksen er sterkt opptatt av forholdet mellom etikk og estetikk. – Sykehusets etikk, personalets holdninger og kultur, speiler seg i estetikken, sier hun og viser med fotografier hvordan de ansattes holdning røper seg i alt en møter straks en kommer inn på et sykehus, kanskje allerede på inngangsdøra, hvor skilter eller plakater gir høyrøstet beskjed om alt den besøkende må ta hensyn til.
Sykehusprosjektet har vært en pioner ved å formalisere pasientmedvirkning, noe som har vært nødvendig for å få utviklet og gjennomført nye løsninger. Sjefarkitekten har holdt mange foredrag og arbeidet mye med å gjøre de ansatte mer bevisst hvordan de legger beslag på sykehuset og, oftest ubevisst, skyver pasientenes og de pårørendes behov til side. Hun har også drevet informasjonsarbeid inn mot arkitektgruppene, og i samarbeid med dem.
– Arkitekter er kontraktsbundet til å tegne det de blir bedt om, og de ansatte framstår som en veldig sterk brukergruppe, sier hun.
Et problem med sykehus er at alt gror ned i uttak, stikkontakter og brannvarslere og alt mulig annet som blir strødd jevnt utover.
– Maler du en vegg rød, så blir den rosa, fordi den får alt dette på seg. Det er ikke alltid at italienske stålrørsmøbler og spesialdesignede gardinmønstre gjør susen i dette miljøet. Det dyktige interiørgrepet dreier seg ofte om å få normalisert miljøet mest mulig, og her er programmeringsarbeidet viktig. Arkitektgruppene har utviklet flere gode strategier for å få bedre kontroll med interiøret. Ett grep er det som de har kalt miljøvegger. Det dreier seg om å holde noen flater i alle romforløp fri for installasjoner, altså enkelte rolige vegger som kan fargesettes eller utsmykkes. Et annet grep er å få inn så mye tremateriale som mulig innendørs, noe som gjør mye med rommene. Arkitektgruppen har arbeidet med å bli kvitt el-kanalene for alle slags ledninger og gass og oksygen, som henger som spagetti på veggen. I stedet er det prosjektert el-kanaler som er vertikale, som ligger bak et trepanel og har uttak på siden, skjult, noe som virkelig endrer stemningen i sykeværelset.
Skjønnhet
Ragnhild Aslaksen er glad i å forme og drodler kontinuerlig. Hun er opptatt av materialitet og sanselighet, og lager glassmosaikker. Hun ser østover, og lytter gjerne til arabisk og indisk musikk, oppblandet med vestlige elementer. Det skjer noe der i møtet.
I studietida oppholdt hun seg en periode i Italia. Dette oppholdet ga nye erfaringer og ny forståelse av det offentlige rom og samspillet mellom mennesker, arkitektur og kunst. Hun er opptatt av helhet og sammenhenger, hvordan design kan gjennomrisle alle nivåer fra bystrukturer til detaljering i bygg, og har prosjektlederansvar for regionsykehusets omfattende utsmykkingsprosjekt.
– Jeg er svært opptatt av utsmykking. Jeg har kanskje bodd for lenge i Italia, sier hun spøkefullt og redegjør for ambisjonene sine: – Jeg ønsker å tilføre bygningene skjønnhet av en type som er blitt borte i mye moderne arkitektur. Kunstnere vil ofte ha mest mulig selvstendig kunst, og arkitekter vil ha minst mulig dekorasjoner. Jeg har sett et enormt potensial for å få vakrere bygninger i å bygge ned profesjonsskillene på formgiversiden og koble formgiverne på nye måter. Det dreier seg om å få mer saft, skjønnhet og sanselighet inn i bygget – i Helsebygg heter utsmykkingsprosjektet «visuelle vitaminer»! Vi har hatt mange konkurranser og fått opp fantastiske prosjekter både innomhus og utomhus! De fleste er kommet ut av prosesser som arkitekter og kunstnere i ettertid har vært svært glade for.
Konflikter
Aslaksen har hatt innflytelse på oppdragstildeling ved å vurdere kompetanse og kapasitet til alle formgiverne i prosjektet. En av hennes viktigste jobber har vært å lage underlagsmateriale for konkurranser og stå for prekvalifiseringer og evalueringer. Hun har ledet flere juryer. I arkitektkonkurransen om Psykiatrisenteret lagde hun programmet og ledet juryen og tok hånd om hele pakka fra A til Å.
– Har du vært i konflikt med arkitekter?
– I starten hadde vi en del konflikter, vil jeg si.
– Fortell.
– Vi hadde blant annet en konflikt om byplankonseptet. De som vant konkurransen, så for seg frittliggende bygg på en flate, i mindre grad en gatestruktur. Men da arealet økte, ble dette konseptet umulig, og vi fikk en stor konflikt. Sykehuset måtte fortettes og utformes mer urbant. Noen arkitekter har også problemer med å akseptere at landskapsarkitekten er likestilt med dem, og ikke underlagt de prosjekterende arkitekter. Enkelte arkitekter ser på landskapsarkitektur som noe underordnet gartneraktig og godtar ikke at landskapsarkitekter er formgivere på lik linje med dem selv. Jeg har sett det som en oppgave å skaffe de absolutt beste arkitektene og formgiverne til dette prosjektet og gjøre byggherren stolt av at vi produserer kvalitet hele veien. Med mange sterke formgivere i prosjektet har det hendt at arkitektene blir irritert over å finne en person med mening om arkitektur og form hos byggherren, men dette hører i høyeste grad til unntakene. Nå former vi helheten rasjonelt sammen med stor entusiasme, sier Aslaksen og underbygger påstanden ved å vise til at prosjektets tre hovedaktører – Helsebygg Midt-Norge (byggherre), Team St. Olav (hovedarkitekt for byggetrinn 2) og NCC (entreprenør) – sitter sammen i ett kontorlandskap og samarbeider i fred og fordragelighet.
– Hvis en arkitekt skal signere hele sykehuset, må det bli deg.
– Nei, det synes jeg ville være vanskelig, svarer sjefarkitekten med en kraftig lattersalve over bordet på møterommet i Teknostallen.
– Jeg er mer en tilrettelegger, en som syr sammen. Og jeg føler ikke behov for å signere.
– Hvor stor innflytelse har du?
– Det lurer jeg stadig på, og det har variert sterkt i løpet av prosjektutviklingen, men hvis jeg skal ta det helt ut, så tror jeg at hvis jeg ikke hadde jobbet med prosjektet, så hadde vi ikke sittet med byplankonseptet i dag. Det har vært under et konstant voldsomt press innenfra og utenfra. Jeg har også arbeidet hardt for selve sykehuskonseptet – det at hvert senter har lik indre oppbygging slik at sykehuset fungerer på tvers av kvartalene, og så frambringelsen av enerommet, utformingen av sengetunet og de pasientrettede løsningene da.
Sjef i det skjulte
Helsebygg Midt-Norge er et statlig foretak. Ragnhild Aslaksen sitter sentralt og er med og tar beslutninger for planlegging og utforming som innebærer at store menneskelige, tekniske og materielle ressurser blir kanalisert med konsekvenser for svært mange mennesker, nå og siden. Regionsykehusets budsjett er på 12 milliarder.
– Jeg liker rollen som tilrettelegger og å arbeide med å knytte sammen forskjellige grupper for å få ideer gjennom på forskjellige designnivå, forklarer hun. – Det er oppgavenes art som er det viktige, ikke om stillingen er i det offentlige eller private. Jeg ønsker å være med der premissene for formgivingen skapes.
– Jeg liker meg ikke så godt i den delen av det offentlige som ligger for tungt opp mot et politisk eller rent administrativt nivå. Jeg liker meg nær der hvor former blir skapt, utdyper hun. – Jeg føler meg som en av formgiverne. Jeg er en formende arkitekt, og liker å være det, og det var en overraskelse å oppdage at jeg som arkitekt i det offentlige har veldig lav prestisje innad i arkitektmiljøet. En riktig arkitekt er en kontoreier. Men jeg føler at jeg jobber, én til én, som en arkitekt i en mer overordnet rolle på et kontor, bortsett fra forretningsdriften. Også jeg skal legge til rette for at andre kan forme. Men det er behagelig å være der jeg er, litt i det skjulte. Jobben er utrolig rik, sier hun og undrer seg på om våre forestillinger om hvor arkitekturen egentlig skapes, kan være for snevre. Det dreier seg om lange linjer, hvor hun også så absolutt har sin plass. Hun er med på å skape arkitektur. Hun er lidenskapelig opptatt av å gjøre det.
– Det er du som er arkitekten foran?
– Til dels er det jobben min å være foran. Jeg har fått lov til å bære fram en ideologi og å oversetter visjonene for det pasientrettede sykehus til arkitektur, hva dette kan bety for arkitekturen, og har utviklet retningslinjer for hvordan vi kan få det til. Jeg har verbalisert eller skriftliggjort det i dokumenter, og har dratt meg selv etter håret for å skjønne, lest det som finnes av forskningsmateriale, og også prøvd intuitivt å se på hvilke ting vi virkelig må holde fast i, og hvilke ting vi må utvikle videre. Jeg har trukket inn fagkompetanse i forskjellige prosesser for å utvikle prosjektet videre, dybdepsykologer, psykoterapeuter, omgivelsesestetikk og andre fag og fagfolk, og prøvd få fatt i det kvalitative – og ikke bare det kvantitative, som de fleste byggeprosjekter er så fokusert på, med tall for areal og mennesker og tekniske krav, alt som det kan lages en kravsprekk på. Det er vanskelig å lage en kravsprekk på stemningen i et rom, men den kan være avgjørende for en behandlingsprosess. Her har jeg gått foran, det vet jeg. Når det gjelder byplangrepet, så lå vinnerne av arkitektkonkurransen definitivt foran. Her har min oppgave vært å kommunisere kvalitetene i vinnerutkastet så kraftig inn i prosjektet og de styrende dokumenter at den fabelaktige ideen ikke blir ødelagt, det utrolig flotte utgangspunktet vi fikk å jobbe ut ifra. Vi har virkelig flyttet fjell når det gjelder standard og plan og å få kvalitet inn i sykehusbygget, fastslår sjefarkitekt Ragnhild Aslaksen med stolthet, og viser til at det raser på med henvendelser fra hele verden, folk som vil komme og se sykehuset, og som gaper når de ser det.
