Å tenne på bestemor fremfor et oljeraffineri: arkitektstudentenes blind spot - og blue ocean?
En masterstudent banket for et par år siden på kontordøren min for å drøfte en idé til et prosjekt han ønsket å tegne ved et studiokurs. Han var inspirert av en roman han hadde lest i juleferien om en blind person, og ville dreie prosjektet rundt dette som en formgenererende idé i sitt prosjekt
Inger-Marie Hølmebakk arbeider med en doktorgrad med tittel «Universell utforming i arkitektpraksis» på institutt for arkitektur, AHO. Har tidligere jobbet som praktiserende arkitekt i 18 år og var en av initativtakerne til etablering av det nordiske forskningsnettverket «Rom for alle».
Inni meg jublet jeg:
YESS!! Endelig! Er kan hende en demningen i ferd med å briste? En kjekk ungdom, full av friskt blod og grensesprengende ideer som tenker nytt, spennende og alternativt. Han skulle tegne spa, for alle naturligvis – hva ellers?, på en infill tomt i Oslo.
Vi brainstormet litt rundt prosjektet. Først fra de mer poetiske dimensjoner med den litterære vinklingen som kilde i tenkningen. Så til arkitekt David Adjaye og hans nesten lodne vegger i hjørnerommet på fredssenteret på Vestbanen. Og tilslutt til de tørre, håndfaste sider ved tematikken med henvisning til Blindeforbundets solide håndbok og gjeldende forskrift og ulike veiledninger.
Før han gikk og vi rundet det hele av kunne jeg ikke dy meg, og spurte ham hva han tenkte for det videre studieløpet. Han nærmet seg diplomsemesteret, og spørsmålet var om han ville fortsette innenfor denne type problematikk, om de sanselige, ikke visuelle dimensjoner, ved arkitekturen?
- Å nei!! Jeg tror kanskje jeg skal tegne et oljeraffineri eller noe sånt noe.
Med arkitektstudentene som måleindikator for hvor langt man var kommet i utviklingen innen design for alle/universell utforming den gang, måtte jeg nok smøre meg med mer tålmodighet. Undervisning og strømninger i praksis hadde ikke tent studenten tilstrekkelig gjennom studieforløpet til at dette vakte interesse i ham overhode. Spørsmålet om hva som bevirker endring er sentralt.
Han gikk. Er det de unge som er den virkelige kraften vi venter på? Jeg ble sittende igjen med spørsmålet om og evt når de oppdager vår tids "blue ocean" - den flekken på havet hvor ingen ennå har vært. Er den der? Er den en "blind spot" som må oppdages, og som nettopp vil komme i sentrum for erobringens sensasjon en dag? De selvprogrammerte diplomoppgavene er ofte spektakulære og litt spesielle. Kanskje et uttrykk for ønsket om å bli sett og lagt merke til. Det kreves i vår tid, at man gjør noe utenom det ordinære. Kanskje er det nå like før en student synes det er dødskult å ta for seg mat- og kafé-kulturen sett fra et rullestolsperspektiv? Eller legger sjela si i å tegne en god bosituasjon for bestemor?
Eksisterer det en missing link mellom visjonen om et likestilt samfunn for alle og dyktige nytenkende arkitekter? Stadig får jeg spørsmål om gode eksempler på såkalt universelt utformet arkitektur... men blir svar skyldig.
Det mangler så visst ikke på hardt arbeidende dyktige arkitekter! Men bygg med for eksempel innen- og utendørs ledelinjer, integrert taktilitet, akustisk bevissthet i form av en alternativ type demping enn de tradisjonelle Gyprok-himlingene, eller merking av glass i kombinasjon med kunstnerisk utsmykning, er vanskelig å spore opp. Kanskje finnes de gode eksemplene, stykkevis og delt, spredd utover vårt ganske land? Send meg gjerne tips!